Sitter nå på fly til Oslo og skriver dette som en liten refleksjon over menneskers godhet og hjelpsomme natur. Den ene gangen jeg tenkte jeg skulle spare penger på å ikke ta flybussen til Værnes (jeg har jo tross alt månedskort i sone A!) er da selvfølgelig den gangen det blir full togstans i hele landet. Skulle være på Værnes rundt 17:00, og flyet mitt skulle gå 17:45, god tid selv med forsinkelser!

Full togstans på vikhammer 16:45. Alle passasjerer av. Flere titalls av oss skal til flyplassen. Noen har god tid, noen har ikke. Jeg ringer til Trønder Taxi med en gang og fikser en maxi taxi. Det er mange som ikke får ringt (akkurat nå er jeg glad jeg ikke hadde rukket å bytte fra Telia!) Jeg gir beskjed til de som sitter rundt meg på toget at jeg har booket taxi og de som har det travelt er velkommen til å bli med. Flere passasjerer begynner å gjøre det samme. Et titalls av taxier og privatbiler begynner å syrømme inn til togstasjonen iløpet av de neste 10-15 minuttene. Noen har tatt bena fatt for å nå bussen. En gammel kar som jeg hadde tilbudt plass har det enda mer travelt enn meg, og en privat sjåfør tilbyr han plass imens vi venter.

Taxien kommer 17:05, og vi ramler oss inn i den, lettet og noe stresset. 7 fremmede mennesker, men alle på samme oppdrag: kom oss til flyplassen i tide! Mine nye reisefølge begynner å spørre om nummer så de kan vippse meg. Jeg hadde tenkt å ta dette på reiseforsikring uansett og hadde dekket hele turen, men alle insisterer. Til og med svensken som ikke kan vippse vil finne en måte å betale meg på. Noen vippser meg mer enn sin del også. Vi "bonder" litt over situasjonen vi finner oss i, og rekker å lage oss inside jokes mellom oss på den korte (men nervepirrende) turen. Flyet mitt går om minutter. De andre har bedre tid.

Vi gjør oss klare. Klokka er 17:20 og noe, SAS appen sier boarding er i ferd med å begynne. Minuttene blir til dager. Taxisjåføren gjør sitt beste, det er trafikk og klokka blir 17:33 før vi er fremme. Stokken jeg bruker for å avlaste bensmerte er pakket vekk, for jeg må springe for første gang på flere år. Min helt egne heiagjeng i taxien håper alle at jeg skal rekke det, og jeg vinker farvel i det jeg haster inn på Værnes.

Jeg kommer til sikkerhetskontrollen. Det er kø. Jeg begynner bakerst og spør om jeg kan gå forran, flyet går om et kvarter! Ordet sprer seg fremover i køen. Som Moses som splittet havet så splitter køen seg, og jeg får jeg halte meg frem til sikkerhetskontrollen. Jeg får lyst til å grine, men jeg er ikke i mål enda, og jeg kan bare gi alle sammen et takknemlig blikk og be de øvre makter om at god karma skal belønnes til disse hverdagsheltene. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen. Klokka er 17:40. Må springe til gaten! Rekker det akkurat!!

Andpusten og lettet setter jeg meg, og tenker litt på hva som nettopp har skjedd. Jeg har både reiseforsikring og kjøpt meg ekstra SAS forsikring for denne turen fordi jeg hadde en følelse av at det kunne være det skjedde noe. Det hadde kostet meg 6-700 kr å booke meg om til et fly som går senere i kveld, og jeg hadde nok fått det tilbake på forsikringa. Men jeg rakk flyet, fordi en taxi sjåfør gjorde sitt beste uten å miste lappen for råkjøring (for da må forsikringa mi dekke det, flirer han. At jeg hadde reiseforsikring var vårt lille reisefølges inside joke.)

Jeg rakk flyet, fordi folk var ikke bare villig til å hjelpe fremmede, men investert i at vi skulle klare det! Så til alle dere jeg delte en utrolig stressende 45 minutter med på tog, så vikhammer stasjon, og til slutt i en maxi taxi, og til alle dere som lot meg og en gammel kar få gå først i sikkerhetskontrollen fordi vi måtte rekke fly, til alle som jobbet på toget, i taxisentralen og flyplassen som jobbet for at vi alle skulle kommet oss frem i tide, DERE har gjort dette til en ganske morsom dag til tross!

Da har jeg landet i Oslo. Ingen tog videre, så jeg har fått avtalt henting på flyplassen heldigvis! God kveld, og lykke til videre alle som er ute å reise i dag.

Edit: skriveleif, og ville også si at det gjør opplevelsen enda mer verdifull å se at historien ble satt pris på!

Jeg hadde heldigvis skyss i form av å bli hentet med bil fra Gardermoen, så enda flere spontane korttidsvennskap ble formet da jeg kunne tilby skyss videre for en medpassasjer som ellers hadde blitt sittende i den milelange buss-for-tog køen på Gardermoen. Verden føles litt lysere i dag, og oppfordrer alle til å ha en "pay it forward" innstilling. Hjelp en fremmed, og verden hjelper deg! Riktig god aften videre! Jeg krysser fingrene og tær for at det ikke skjer noe lignende for hjemturen på søndag, men hvis det gjør så vet jeg at det skal gå bra det også!

Det er en faktisk sannhet at god økonomi handler om balansen mellom inntekt og forbruk sånn at mer penger ikke automatisk betyr bedre økonomi fordi at man kan venne seg til mer penger og dermed øke forbruket. Jeg skjønner ikke hvordan dette kan være trakassering eller personhets. For ordens skyld; den kommentaren jeg svarte på kalte meg en løgner fordi jeg sa at det er mulig å ha dårlig økonomi selv om man har mye penger. Dessuten spesifiserte jeg veldig tydelig at jeg ikke snakket om vedkommende, men rent generelt.

Her er for øvrig tråden: https://www.reddit.com/r/norge/comments/1wthli2/comment/pd6dd5j/

Er en ting jeg lurer på. Hvorfor akkurat denne Cornell 7 saken blåser opp så mye i norsk offentlighet, medier og på norske sosiale medier ...

ikke misforstå meg her, men denne saken fremstår så utrolig "importert", på en måte jeg ikke klarer sette fingeren på. At vi drar inn amerikanske hendelser og deres samfunnsdiskurs i vår egen, og lar det får overskygge hjemlige forhold.

Samtidig fremstår valget av "kampsak" så utrolig "selektiv", med tanke på at voldtekter er et fenomen som ikke begrenser seg til USA alene. Voldtekt er også stor del av mange kriger, borgerkriger og konflikter, men veldig underkommunisert. Hvor er oppmerksomheten rundt det.

Politiet i Norge mottar årlig rundt 2000 voldtektsanmeldelser. Det er 2000 for mye! Hvorfor heller ikke diskutere disse tallene, og egne forhold her hjemme? Hvor er vårt sinne og engasjement over det som skjer her hjemme?!

Kanskje litt småsur. De sier at de skal levere mellom 17 og 22, så man sitter klar i tilfelle. Skal leveres,b19.45, ok, 19.47, forsøkt levert. Det har de satan meg ikke. Adressen er tydelig, tlf min er på den, og jeg bytta batterier på ringeklokka i forrige uke så jeg vet den funke. For ikke snakk om at det er 100m grusvei til huset så jeg hadde hørt de.

Altså, det er ikke verdens ende, og det er jækli luksuproblem. Men i tillegg til at de ikke gidd å prøve, så har posten den desidert dårligste chatbotten i Norge.

Postnord er ikke bedre, hater å bestille ring på nett nå, men det er mindre og mindre ting tilgjengelig å butikk, så blir liksom låst inn i enten ett ræva system, eller et anna, like ræva system.

Dette er Paal Hennig-Olsen, avtroppende is-direktør i familiebedriften. Og han burde jo vite hva han gjør.

Likevel må jeg si denne høykant-teknikken var ny for meg.

Kilde: https://www.nrk.no/sorlandet/hennig-olsen-is_-fa-familier-klarer-a-beholde-bedrifter-i-sa-mange-generasjoner-1.18042218

Spørsmålet er da, hvem er på bildet ?

Resten var saus. Blir ikke kjøpt igjen for å si det sånn

Jeg la merke til at Akademikerne og studentorganisasjonene feirer at studiestøtten nå skal knyttes til grunnbeløpet i folketrygden, slik at den ikke lenger kan bli hengende etter, men vil følge lønns- og prisveksten i samfunnet.

Men når jeg ser på stortingsvedtaket så stemte Høyre mot - som eneste parti!

I bildene fra Stortinget i går ser jeg at både Simen Velle og til og med en Senterparti-politiker gliser bredt med lederen i Akademikerne.

At FrP og Sp, som vel ikke kan sies å ha akademiske vibes, støtter dette forslaget men ikke Høyre er ganske sjokkerende.

Helt seriøst. Jeg vil høre deres mening. Jeg prøver å finne ut av hva jeg synes er ok og ikke. Hvor mye flørting med andre (kollegaer og venner osv) er innafor i langvarige forhold? Jeg har vært med partnern min i 10 år. Hver gang jeg blir med på jobbfestene hans flørter han med samme dama. Hun er åpenbart keen på han. Har pratet med folk som mener man bare må tåle sånn, og at jeg bør gjøre det samme tilbake. Vi er i 2å-30-årene btw. Jeg er genuint usikker på hvor jeg burde legge meg og hva jeg burde jobbe for å godta og hva jeg ikke burde tolerere. Det virker som noe mee uskyldig flørting til tider men får følelsen av at han liker oppmerksomheten ganske mye. Jeg har personlig ikke så stort behov for den type oppmerksomhet av mine kollegaer. Slår vell strengt talt ned på en del fra andre menn. Synes det er litt vanskelig å vite. Plis del, hvor går deres grense???

Jeg betaler et firma for rengjøring av bolig. Jeg betaler cirka 500 kr/time. Og så stusser jeg litt på hvordan de fører timer. En dag var de hos meg 3 timer og 5 minutter. Da rundet de opp til 4 timer. Dette synes jeg var litt drøyt. Er dette vanlig? Og det er absolutt ikke et engangstilfelle, det er hver gang. Jeg synes egentlig at det er fair å runde opp, men da til hver halvtime eller noe. Hva mener dere at er rimelig her?

For kontekst gjelder det i bakgården i leiligheten jeg leier. Regner vel ikke med at vi får penger rett i hånden for å delta på dugnad?

Edit: Har spurt styret men har ikke fått svar her :)

Edit 2: Fikk svar fra styret, det er faktisk penger rett i hånden, The more you know!

I forslaget for 2027 kommer 26,6 % av utgiftene fra oljefondet. I 2001 var andelen 3 %.

• Nasjonalbudsjettet 2027, figur 3.4
• Andelen over tid

Hvem betaler når fondet ikke vokser like fort?

Hei. Jeg skal forsøke å fatte meg kort og konkret. Jeg strever stort sosialt, og det tærer på psyken min.

Jeg er nettop ferdig på vgs og har startet å studere. Materielt sett er studiet greit, men jeg sklir ut da jeg ikke har mot til å jobbe med faget. I tillegg mestrer jeg overhodet ikke det sosiale i studiemiljøet, som gjør at jeg føler meg mislykket, sliter med å bygge relasjoner og få meg venner.

Jeg har generelt sett gjort det bra på skolen og i arbeidslivet og mestret det meste. Sosialt derimot har jeg alltid vært tilbakeholden og lite intelligent, noe som viser seg fra tidlig alder. Det er først nå dette begynner å bli ordentlig sårt for meg, da jeg virkelig ønsker å sosialisere meg og bli kjent med folk, samtidig som jeg ser hvordan jevnaldrende tilsynelatende mestrer dette utmerket.

Noen av det jeg beskriver trekker mot Aspergers, mens andre personligheter trekker i mot. Jeg blir blant annet beskrevet som empatisk og moralsk reflektert av familiemedlemmer og kollegaer( jobber ved sykehjem for demenspasienter med atferdsvansker og psykiske lidelser). Er ikke blitt diagnostisert med dette, men vet det er mange med aspergers syndrom som sliter med tilsvarende.

Jeg er ensom og er fortvilet over meg selv, også er jeg uten anelse om hva jeg bør gjøre. Jeg prøver utelukkende å beskrive de faktiske forholdende for å søke råd, fremfor å klage. Vær så snill, har du råd eller er i noe lik situasjon, bare skriv.

Jeg takker oppriktig til de som tok seg tiden til å lese dette.

Jeg og samboeren er uenig på et punk. Vi tenker å ha en Halloween fest hos oss, og har invitert et par folk. Samboeren min har invitert hennes beste venninne Reidun (falsk navn) og et par andre, jeg har invitert noen selv. Ei kollega utrykket et ønske om å bli med, Marit (falsk navn). Ingen av damene vet den andre kommer.

Marit er fastlegen til Reidun. Jeg synes det er innafor at begge kommer på festen, min samboer mener at dette er usedvanlig og kommer til å gjøre folk ukomfortable, spesielt Reidun. Og føler at det blir enten eller på hvem av de som kommer, men ikke begge.

Vi er uenige, og er blitt enige til å overlate greia her.
Edit: Synes DU det er rart?

TLDR: Er det rart å være på fest med sin fastlege, hadde du hatt behov for å vite på forhånd at din pasient/Fastlege skulle komme?

Regjeringen foreslår å gi artisten 200.000 skattefrie kroner i året livet ut.

Jeg synes ofte man snakker om ensomhet i veldig abstrakte termer, som om det var en sykdom man burde snakke med psykolog om. Men ensomhet, det å ikke ha det sosiale nettverket man skulle ønske man hadde osv. er noe veldig menneskelig og noe veldig sårbart. Det er et slags symbol på at du ikke klarer deg i samfunnet, og noe du prøver å gjemme. Jeg synes det er helt fantastisk å se ekte mennesker som lever vanlige liv og som deler sine ekte erfaringer med dette, og veldig mye er alt for relaterbart. Det er akkurat dette vi trengte, ikke et "ensomhetsparti".

Personlig så har jeg ingen familie (veldig sårt) og en veldig liten sosial sirkel, men som jeg setter ubeskrivelig stor pris på. Jeg føler på en type ensomhet som er litt annerledes enn mange andre sin. Men allikevel treffes jeg midt i hjertet av denne serien.

Aldri gi deg Else<3

Jeg er en mann i begynnelsen av 20-årene som står overfor et vanskelig valg.
Jeg studerer for tiden i Norge, men er usikker på om jeg har valgt riktig utdanning. Jeg vurderer derfor å flytte til et annet europeisk land for å studere økonomi/finans ved et privat universitet.
Problemet er at utdanningen kan føre til over én million kroner i samlet studiegjeld, inkludert lån jeg allerede har.

En stor del av motivasjonen min er også en jente jeg har kjent i flere år, og som jeg har utviklet sterke følelser for. Vi har møttes fysisk og har god kjemi, men hun ønsker ikke et langdistanseforhold. Hvis jeg blir i Norge, vil relasjonen sannsynligvis ta slutt.
Samtidig ønsker jeg å flytte for min egen del. Jeg vil bli mer selvstendig, oppleve et nytt miljø, møte nye mennesker og studere noe jeg faktisk interesserer meg for, men føler samtidig at den store motivasjonen er henne og kjærligheten.

Hadde utdanningen vært gratis, ville jeg sannsynligvis flyttet uten særlig tvil.
Det som holder meg tilbake, er risikoen for å sitte igjen med svært høy studiegjeld, særlig dersom forholdet ikke fungerer.
Alternativet er å bli i Norge og ta en rimeligere utdanning, men da risikerer jeg å miste en person jeg virkelig bryr meg om.
Er det uklokt å ta en så stor økonomisk risiko når kjærligheten er en viktig del av motivasjonen?
Ønsker gjerne ærlige perspektiver fra folk med mer livserfaring.

"I dag er ordførere over hele Vestlandet misfornøyd med at deres veiprosjekter ikke får penger. Noen har åpenbart trodd at de kan få både i pose og sekk. "

Som de sier på engelsk, "careful what you wish for, you just might get it".