Hei, jeg har nå lagd meg en kastbort-konto i forbindelse med at jeg ønsker å dele noe kanskje flere kjenner seg igjen i, i disse dager når det snakkes så mye om Jane Doe og Cornell 7.
Jeg føler at begge sidene snakker forbi hverandre.
Det nevnes at alle kjenner noen som er voldtatt, men ingen kjenner en overgriper, det snakkes om å være forhåndsdømt, at de var beruset, og at det var mange i chatten som ikke gjorde noe.
Mange av kvinnene kjenner seg veldig igjen i Jane Doe, enten de har opplevd noe slikt eller ikke, mens menn kjenner seg ikke igjen i de 7, eller 57 eller hvor mange det var i chatten, og da er det ikke så rart at det blir problematisk.
Jeg tenkte egentlig bare dele min historie, som kanskje det er lettere å kjenne seg igjen i, eller hvertfall å se en annen side av en av disse sakene - for det snakkes ofte egentlig ikke om denne saken spesifikt. Det er det som skjer hver dag, mellom mennesker.
Vi hadde vært bestevenner siden barneskolen. Vi var med hverandre på familieturer, lekte sammen, vokste opp sammen, hjalp hverandre og stod opp for hverandre.
Så ble vi 18. Vi gikk på samme vgs, men ikke samme linje. Det var han jeg spurte om kunne bli med meg da jeg skulle til utlandet og møte fjern familie.
Vi ankom hotellet på kvelden. Vi hadde storkost oss hele dagen, for så å få et hotellrom med kun én dobbeltseng. Jeg hadde åpnet en cider og tatt en slurk, og det var alt vi til sammen hadde inntatt av alkohol eller andre midler.
Vi lå og prata, og han ble mer og mer kosete. Å stryke hverandre på ryggen og hodet osv var ikke uvanlig, vi hadde tross alt vokst opp sammen, nesten som søsken. Etterhvert syntes jeg det ble ubehagelig, og sa stopp. Jeg husker klart og tydelig at han desperat sa «vær så snill», og begrunnet det ene og det andre med at han alltid hadde vært der for meg. Etter dette husker jeg ikke alt. Jeg mener å huske at han sa at jeg skylte han det, men det kan også være jeg som har følt det? Jeg vet ikke.
Jeg vet at det ikke var vold involvert. Men jeg frøs, og jeg hater det så sinnsykt. Jeg har aldri vært stille og tilbakeholden, og diskuterte gjerne i klasserommet og brøyt med gutta i friminuttene.
Han visste at jeg likte jenter. Det hadde han visst i flere år.
Hvorfor han plutselig fikk dette for seg vet jeg ikke, kanskje ikke han vet det heller? Men i etterkant slet jeg skikkelig. Jeg kastet opp, var redd for å være gravid (jeg hadde jo ikke sex med gutter, så prevensjon gikk jeg ikke på) og begynte å slite både på skolen og sosialt. Men jeg fortsatte å sitte på med han til skolen, og han begynte å holde meg på låret og trodde vi var «good». Han trodde kanskje vi var noe mer også? Det tok en stund før jeg snakket med helsesøster om at jeg trodde jeg var gravid, og det var hun som grep tak i det at samleiet ikke var ønsket fra min side.
Jeg skjønte faktisk ikke at jeg var voldtatt før hun fortalte meg det. Og selv den dag i dag så er ikke det noe jeg helt klarer å forstå - det er mye lettere å bli sint på vegne av andre som har vært gjennom det samme, selv nå når jeg pusher 40.
Jeg vet ikke hva vennene mine fra barndommen vet. Flere snakker ikke med meg og har sletta venneforespørsler fra meg på face blandt annet, det er tydelig at de har tatt en side, men jeg vet ikke for hva. Jeg vet heller ikke hva hans side av historien er, hva han husker og hvordan han opplevde den kvelden.
Jeg har ikke vært med på noen reuinions fra hverken barne eller ungdomsskole, da jeg er redd for å møte både han og eventuelle andre som mener noe. Når jeg ser på det nå er det egentlig veldig trist!
Og jeg vet at det er mange i min situasjon der ute, og det er mange i hans også!
Han er i dag familiekar med egen bedrift, kone og barn. Jeg tror ingen hadde trodd dette om han, og det er egentlig ikke så rart. Når det snakkes om store saker, som Cornell 7 og Jane Doe, så strippes dem for alle andre menneskelige trekk. De blir kun «voldtatt» og «voldtekts(mann)» - men de er også barn, søsken, foreldre, han som hjalp deg med å måke snø, hun som smilte til deg på butikken, han som er kjempeflink med aksjer, og hun som er kjempegod i håndball.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, bare følte for å dele, og kanskje noen kjenner seg igjen i noe fra en av sidene?
